På Trollbrua i Minnesota

Vi måtte jo prøve Trollbrua vi kom til litt inn i Villmarka ved Ely. De to letteste først, så den tyngste trampende etter. Noen måtte jo ta bildet av Liv og Paul!

Hilsen de tre Bukkende Bruse - ved en av dem, Audun, som tok bildet.

Noen rifleskudd fra Canadas grense

Velkommen til Ely, Minnesota, den siste utpost før villmarka. De måler ikke avstanden til naboen i steinkast, som vi gjør det i Norge. De snakker om rifleskudd. Folk i Ely nord for Duluth sier de bor 30-40 rifleskudd fra Canada. Og mellom dem og kanadiererne bor det ingen.
Det sier de selv, ihvertfall og kaller byen sin "Slutten på veien". Her er det finner, slovenere, italienere, tyskere, polakker, svensker og nordmenn - bare for å nevne noen av dem som var med på å grunnlegge denne byen, som et sentrum for gruvevirksomheten i Jernbeltet og som utgangspunkt for eventyrere som skulle inn i villmarka. Iron Mike er lokalhelt og fast stemme på nærradioen, som ihvertfall lørdag formiddag spilte sentraleuropeisk polka uavbrutt. Men navn som Hansson Road og Norway Lane vitner ennå også om den skandinaviske tilknytningen.
Vår siste helg i USA etter en hesblesende uke med 20 intervjuer om hva som er skjedd med USA og amerikanerne i tiden "fra Kennedy til Obama" - den tiden jeg har kjent USA, tilbragte vi ved Fenske Lake litt nordvest for Ely, hvor min studiekamerat fra Macalester College, Paul Schendel, har et familiested. To hytter, pluss et hus hvor hans foreldre skulle tilbringe sin pensjonisttid. Nå er begge foreldrene borte, men resten av familien holder stedet i ære.
Det amerikanerne her kaller villmark er ikke mer enn ordinært skogsterreng du finner de fleste steder i østlandsområdet. Men vi måtte ut en tur - i en myggsverm ikke engang Finnmarksvidda kan overgå. Og flått-faren er høst tilstede, der deres små bærebiller kravler oppover leggen din flere dager etter du er kommet hjem - selv over Atlanterhavet.
Men terrenget er trivelig nok, det, ute i skogen på en tur på oppmerkede og brolagte stier støtte vi på både beverdam og Trollbrua - stavet på riktig norsk over et juv med plass for et middels troll under.
Fasadene i Ely er preget av plasseringen ved villmarka - her ved butikken the Mad Moose; den gale elg - for å si det på norsk.

Helgfri fra politikken

Heisann, gratulerer med fint resultat mot Kongsvinger. Vi er på hytte i villmarka nordøst i Minnesota, opp mot grensen mot Canada. Her måles sivilisasjon i avstand fra internett-tilknytning, og vi måtte kjøre 20 minutter for å komme til internettkafe i Ely - et stykke nord for Duluth. Prøv å finn det på et kart - Ely er virkelig slutten på veien nordover.

Vi har tatt en helg fri fra politikken, etter at vi er ferdig med alle de 19 intervjuene; det siste med Volvo-forhandler Kjell Bergh. Og vi låner en av hans nyeste Volvoer på villmarkstur nordover - en riktig kruttønne fullpakket med elektronikk, som virker. Vi leide en Mustang et døgn - mest for at jeg skulle erfare at en Mustang ikke er annet enn en bil - det heller. Og for at Liv skulle få tatt et bilde av oss - Mustangen og Audun.
Turen startet i New York, derfra med leiebil til Washington, Norfolk og Charlotte inkludert en rask tur retur Norfolk-Boston for Audun for å få et intervju, og så videre til våre venner i Charlotte. Alltid hyggelig å stikke innom Mette og Carol, og de lot oss få møte noen av deres interessante venner. Vi minnes sist vi så SF i USA, da var noen av oss i Charlotte, NC, hos Mette og Carol.

Derfra til Houston i Texas og så noen flotte dager i San Francisco hos Livs niese Susan og danske Peter, Sasha og Markus så til Minneapolis/St. Paul. Herfra har Audun hatt enda en rask tur retur for et intervju, nå Atlanta.

Hytta i villmarka ligger ved Fenske Lake, hvor en studiekamerat av Audun har hytte. Så tilbake til Minneapolis mandag - da vi drar hjemover via Reykjavik - ankomst tirsdag utpå ettermiddagen.

Nå har vi intervjuet to tidligere presidentkandidater (Dukakis og Mondale), ex FN-ambassadør og svart leder (Andrew Young), Norges ambassadør til USA Wegger Strømmen, en admiral, et kongressmedlem, en forretningsmann, en profesjonell lobbyist i Det hvite hus, en dommer, en av Obamas kampanjeledere og tre professorer inkludert en av mine statsvitenskapsprofessorer fra 1968. I tillegg har vi snakket med to vanskeligstilte ungdommer og en lærer på videregående skole. Pluss noen "vanlige mennesker" - som vi kjenner, som har bodd her i de siste ca 40 årene og som vi vet har politiske synspunkter.

Den eneste vi ikke ser ut til å få tak i, er Obama selv. Men det får vi svelge. Det er blitt en sak her, hvor vanskelig tilgjengelig Obama er for andre medier enn de faste amerikanske pressefolkene som følger ham rundt på kampanjen.

I tillegg har Liv brukt en dag sammen med en tidligere kollega fra tiden hun jobbet her i St. Paul - og vi har frisket opp med venner vi ikke har sett på ca. 40 år.

Godværet med har fulgt oss landet rundt med dagtemperaturer mellom 37 og 40, og vi har vært helt uberørt av oversvømmelser i Midt-Vesten mens vi har luktet røyken fra brannene i California.

Som dere sikkert skjønner har vi fullt program - men vi skulle gjerne fått med oss Kongsvinger-kampen.

På bildet over til høyre ser dere Liv og tremenning Ann i Norfolk (40 grader i bunad) før vi skal i Sons of Norway middag, øverst til venstre er i solnedgang på stranda i Virginia Beach og under til venstre, Audun med Mustangen i Minneapolis.

Peter i SFO lærte meg å legge inn på Googels blogg og jeg vil følge opp bokprosjektet på bloggen framover - En politisk reise fra Kennedy til Obama.

I alle fall - ha en riktig flott inngang på juli - and SF, keep up the good work.
Hilsen Liv og Audun

Norges glemte gruvearbeidere i USA

Alle kjenner skyskraperne i New York og Chicago og brua mellom Manhattan og Brooklyn som viktige landemerker i den amerikanske industrielle revolusjonen. Det er mindre kjent at nordmenn deltok da ca 80 prosent av stålet som ble brukt i byggingen av disse enorme strukturene ble laget av jernmalmen fra gruvene i nordøst-Minnesota. Dette området kalles gjerne the Iron Range (Jernbeltet) og ligger nord-vest for Duluth. Bildet er fra Soudan-gruva, en av de største. Den ble stengt i 1962.

Mens politikerne reorganiserer seg foran valgkampen før valget 4. november, har jeg tatt en tur til gamle tomter – i Minnesota. Jeg har besøkt min gamle studiekamerat Paul Schendel, som har vokst opp i Grand Rapids men er født i den lille byen Ely nord for Duluth.

Også norske innvandrere var med på gruvedriften på Iron Range og andre deler av den østlige spissen av Minnesota, det som også kalles Arrowhead – oppkalt etter en pilspiss på vei østover. I 1890-årene kom mulighetene for jobb i gruvene i tillegg til de tradisjonelle ”norske” yrkene bonde, tømmerhuggere, fiskere og havnearbeidere på nordkysten av Lake Superior.

En glemt del av historien
På mange måter er nordmennene i gruvene i Minnesota en glemt del av norsk immigrasjonshistorie. Mot slutten av 1800-tallet var det svært lite billig jordbruksland igjen i Midt-Vesten, og i den gylne tiden for norsk innvandring til USA fra 1890 til den 1. verdenskrig, reiste mange av dem som ikke fikk kjøpt land eller ble lei av å drive gårdsbruk, til området sør for Lake Superior for hugge tømmer.

I 1991 skrev Kenneth Smemo (i heftet Entrepeneurs and Immigrants utgitt av Iron Range Research Center) at historien om nordmenn i Arrowhead-regionen i Minnesota er praktisk talt uutforsket, med unntak av bruddstykker og ad omveier. Dette er en viktig del av Minnesotas norske historie som det er på høy tid at noen virkelig satte seg inn i.”Smemo siterer imidlertid et verk om den norske immigrasjonen i Minnesota, "They Chose Minnesota” med Carlton Qualey som prosjektleder, som skrev at ”sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kom andre norske innvandrere til det nordlige Minnesota for å arbeide i jerngruvene”.

Gruver på rekke og rad
Området Iron Range inneholdt en rekke gruver på rekke og rad i et 160 kilometer langt og 16 kilometer bredt belte. De første tegn på jernholdning malm ble registrert i 1821. Det var mest interesse for å finne gull, ikke jernmalm, så det tok tid å komme i gang. Minnesota Iron Mining Company ble ikke etablert før i 1975.

I 1880 sto USA midt i sin industrielle revolusjon, og det var behov for jernmalm som kunne bli til stål. Investorer som John Rockefeller, Andrew Carnegie og James Morgan ble interessert. De første arbeidsstyrkene kom i begynnelsen av 1880-årene, først 120 og så 350 mann. De var innvandrere fra forskjellige land, mange av dem fra østeuropeiske land, særlig Slovakia, og fra Finland. De var blitt engasjert på livstidskontrakter.

Jernbane til Two Harbours
Før arbeidet med å grave fram jernmalmen fra de første dagbruddene kunne startet, ble det bygget jernbane. Det ble bygget jernbane fra Soudan-gruva vest for Ely til Two Harbours ved Lake Superior-kysten øst for Duluth, for at jernmalmen skulle kunne blir fraktet til nærmeste havn med tog og derfra på lekter til stålverkene på østkysten av USA.

I løpet av de ca 80 årene gruvedriften pågikk, fra 1880-årene til 1960-årene, var innvandrere fra til sammen 46 forskjellige nasjoner registrert som arbeidstagere – deriblant folk fra Norge. Det er vanskelig å si hvor mange av gruvearbeiderne som var norske, men ifølge Kenneth Smemo, var det i 1895 8.500 barn født av norskættede foreldre i Arrowhead-regionen. Han mener at det utover på 1900-tallet var så mange som 10 prosent av alle nordmenn i Minnesota bosatt i Arrowhead-regionen, hvilket ville bety omlag 70.000. Mange av disse hadde andre yrker, men det er i hvert fall på det rene at mange tusen norskamerikanere jobbet i gruvene i Arrowhead-regionen av Minnesota.

Til krigsinnsatsen
Til å bygge skip, kjøretøyer, våpen og ammunisjon til den amerikanske krigsinnsatsen ble det utvunnet mer enn 188 millioner tonn jernmalm fra Minnesotas Iron Range og sendt videre til amerikanske stålverk. Det var en lukrativ virksomhet for noen, mens det var utvilsomt hardt arbeid. I dag er praktisk all gruvevirksomhet avsluttet. Det skjedde i begynnelsen av 1960-årene, da det ble for dyrt å produsere. Det var fortsatt mye jernmalm igjen i fjellet, men det har ikke lønt seg å gjenoppta gruvedriften.

En gruve lengre øst, som ble stengt i 1982, er nylig gjenåpnet, hvilket har gitt en gryende håp hos de mange familier som nå opplever meget høy arbeidsløshet i det nordlige Minnesota.

Hele byen er borte
Et personlig lite minne: I 1967 var jeg i bryllup hos min studiekamerat Lorin Anderson i den lille gruvebyen Keewatin. Byen er i dag praktisk talt borte, bare noen fallferdige hus gjenstår. Jeg kunne ikke se at noen av dem er bebodd.

Lorin fortsatte utdannelsen sin, han er skoleadministrator i en av Sørstatene og ser med sorg på utviklingen på the Iron Range.

Soudan-gruva
En av de største gruvene nær Ely er Soudan-gruva. Men den er åpen bare for turister. Guiden vår er for ung til å ha jobbet i gruva, men han har lært leksa si. Blant annet kan han gi noen nøkkelopplysninger som kan fortelle litt om hvor tøft det var for arbeiderne.

De som jobbet i gruva, som etter hvert flere ble innelukket og strakte nesten en kilometer nedover i fjellet, måtte kjøpe sine egne stearinlys fra butikken som gruveselskapet eide. Arbeiderne gikk flere skift, mange av dem gikk hele døgnet i vinterhalvåret uten å se dagslys. Gruppene som jobbet sammen ble satt sammen slik arbeiderne kom fra forskjellige land med forskjellige språk, slik at de ikke kunne kaste bort tiden med å snakke sammen eller avtale å gå inn i fagforening eller organisere seg på annen måte.

Neste gang: Ely – byen ved enden av veien.

Vær forberedt på svertekampanjer, sier Dukakis.

Det er synd at det er slik, men nå hardner valgkampen til. Nå dukker de opp alle dem som har spart på ubekreftede rykter, tvilsomme påstander og hendelser som kan vrenges til å bekrefte de villeste sladrehistorier.
Det er ikke partiene som står bak denne type svertekampanjer, men i hovedsak uavhengige grupper som har anledniung til å sette inn politisk reklame i henhold til paragraf 527 i den amerikanske skattelov (Tax Code, section 527). Gruppene kalles derfor gjerne 527-grupper.
I 2004 ble demokraten John Kerry stoppet av reklamen fra en gruppe som kalte seg Swift Boat Veteraner for Sannhet, som påsto at Kerry hadde løyet om sin krigsinnsats.
Mannen som nesten alene stoppet daværende guvernør i Massachusetts, Mikael Dukakis, fra å bli president i 1988, Floyd Brown, sitter bare og venter på å bli påkalt. I 1988 sto han bak en politisk reklame om at den drapsdømte Willie Horton hadde voldtatt en kvinne og mishandlet henne og hennes venn, hvor dette ble påstått var en konsekvens av Dukakis' politikk overfor kriminalitet.
- Når vi er ferdige, da skal folk tro at Willie Horton er Michael Dukakis' nevø, er et av de bedre kjente sitatene fra Floyd Brown.
Et annet kjent sitat er at "det er viktig at alle Obamas negative sider kommer fram for folket". Under Clinton fikk Brown i oppdrag å krave fram intime detaljer i ekteparet Clintons privatliv, og han satte opp et gratis telefonnummer hvor folk kunne ringe gratis for å lytte til en samtale mellom Clinton og en av hans påståtte elskerinner. La oss håpe det ikke er tilsvarende historier å hente i Obama-familien.
Men følg med - Obama og hans hustru Michelle er fritt vilt i valgkampen når Floyd Brown og hans 527-grupper finansiert av ultra-konservative krefter i USA som for enhver pris vil ha en republikaner i Det hvite hus. At de heller ikke er så begeistret for John McCain, er en annen sak.
Om denne type negativ politiske kampanje sier svertekampanjeoffer Dukakis, som jeg nylig snakket med på hans kontor i Boston:
- Nå er Floyd Brown engasjert av republikanerne og laget annonsen som inneholdt uttalelsene fra pastor Jeremiah Wright. Det ble påstått at det var en reklame som ikke var rettet mot Obalama, men mot noen lokale kandidater i Chicago. McCain sier han avskyr reklamen og sendte et brev til det republikanske sentralstyret i North Carolina og ba dem ta annonsene av lufta. Men det gjorde de aldri. De fortsatte å bruke den. Så her er altså en republikansk presidentkandidat som ikke kan få delstatspartiet sitt til å ta bort en annonse som ikke er ønsket. Men det er det samme som skjer igjen og igjen. Obama er rede for det, mener Dukakis.
Jeramiah Wright er Obamas tidligere pastor i Chicago og sa ting som hefter ved Obama og ennå er den enkeltsak som skapte størst problemer for Obama i primærvalgkampen.

Obama - the next Kennedy?

In my upcoming book I write about similarities between the Democratic candidate Barack Obama and the Kennedy brothers, particularly John and Robert. When I came to the US the first time in 1965 as a young journalist of 22, I was handpicked to represent Norway by Michael J. Johnson, one of the directors of the World Press Institute. Today, as we met again in Virginia in June 2008, he agrees that there are similarities:
- Yes, I do. Obama is like the Kennedys a bright, charismatic leader, very articulate, who understands the transition and the linkage to the past and what he can accomplish. He is building on the politics of idealism and pragmatism in the American society. And he appeals to the more idealistic nature within us. The foundation of this country is based on idealism, and its people today want to change the ways Washington works. We want change, and Obama has a good potential to tap that. However, I am by no means certain that the American people is ready for a black president, says Mike Johnson - who is an independent businessman who has also worked in the White House - and with foreign journalists on a visiting program - like me.

Obama has been endorsed by both the head of the Kennedy family, senator Edward Kennedy, and John Kennedy's daughter, Caroline Kennedy, and is seen as the most charismatic presidential candidate since John Kennedy.
I slutten av september kommer boka "En politisk reise fra Kennedy til Obama" på Orion Forlag i Oslo. Jeg skriver nå - og har som mål å levere manus ca 15. august - for at forlag, grafikere og trykkeri skal få den ferdig til 20. september. Boka vil bli til salgs gjennom det ordinære bokhandlernettet i Norge.

The King visited the Chiefs of the Prairie

King Olav V of Norway (center) was full of Royal dignity but still curious when he met Indian dignitaries in Northern Minnesota during his visit in April 1968. I was a student at Macalester College, St. Paul, Minnesota at the time and travelled with him in the state.
The King toured the United States as he did many times, primarily to meet with Americans of Norwegian ancestry. King Olav died the 17th of January 1991.