Alle kjenner skyskraperne i New York og Chicago og brua mellom Manhattan og Brooklyn som viktige landemerker i den amerikanske industrielle revolusjonen. Det er mindre kjent at nordmenn deltok da ca 80 prosent av stålet som ble brukt i byggingen av disse enorme strukturene ble laget av jernmalmen fra gruvene i nordøst-Minnesota. Dette området kalles gjerne the Iron Range (Jernbeltet) og ligger nord-vest for Duluth. Bildet er fra Soudan-gruva, en av de største. Den ble stengt i 1962.
Mens politikerne reorganiserer seg foran valgkampen før valget 4. november, har jeg tatt en tur til gamle tomter – i Minnesota. Jeg har besøkt min gamle studiekamerat Paul Schendel, som har vokst opp i Grand Rapids men er født i den lille byen Ely nord for Duluth.
Også norske innvandrere var med på gruvedriften på Iron Range og andre deler av den østlige spissen av Minnesota, det som også kalles Arrowhead – oppkalt etter en pilspiss på vei østover. I 1890-årene kom mulighetene for jobb i gruvene i tillegg til de tradisjonelle ”norske” yrkene bonde, tømmerhuggere, fiskere og havnearbeidere på nordkysten av Lake Superior.
En glemt del av historien
På mange måter er nordmennene i gruvene i Minnesota en glemt del av norsk immigrasjonshistorie. Mot slutten av 1800-tallet var det svært lite billig jordbruksland igjen i Midt-Vesten, og i den gylne tiden for norsk innvandring til USA fra 1890 til den 1. verdenskrig, reiste mange av dem som ikke fikk kjøpt land eller ble lei av å drive gårdsbruk, til området sør for Lake Superior for hugge tømmer.
I 1991 skrev Kenneth Smemo (i heftet Entrepeneurs and Immigrants utgitt av Iron Range Research Center) at historien om nordmenn i Arrowhead-regionen i Minnesota er praktisk talt uutforsket, med unntak av bruddstykker og ad omveier. Dette er en viktig del av Minnesotas norske historie som det er på høy tid at noen virkelig satte seg inn i.”Smemo siterer imidlertid et verk om den norske immigrasjonen i Minnesota, "They Chose Minnesota” med Carlton Qualey som prosjektleder, som skrev at ”sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kom andre norske innvandrere til det nordlige Minnesota for å arbeide i jerngruvene”.
Gruver på rekke og rad
Området Iron Range inneholdt en rekke gruver på rekke og rad i et 160 kilometer langt og 16 kilometer bredt belte. De første tegn på jernholdning malm ble registrert i 1821. Det var mest interesse for å finne gull, ikke jernmalm, så det tok tid å komme i gang. Minnesota Iron Mining Company ble ikke etablert før i 1975.
I 1880 sto USA midt i sin industrielle revolusjon, og det var behov for jernmalm som kunne bli til stål. Investorer som John Rockefeller, Andrew Carnegie og James Morgan ble interessert. De første arbeidsstyrkene kom i begynnelsen av 1880-årene, først 120 og så 350 mann. De var innvandrere fra forskjellige land, mange av dem fra østeuropeiske land, særlig Slovakia, og fra Finland. De var blitt engasjert på livstidskontrakter.
Jernbane til Two Harbours
Før arbeidet med å grave fram jernmalmen fra de første dagbruddene kunne startet, ble det bygget jernbane. Det ble bygget jernbane fra Soudan-gruva vest for Ely til Two Harbours ved Lake Superior-kysten øst for Duluth, for at jernmalmen skulle kunne blir fraktet til nærmeste havn med tog og derfra på lekter til stålverkene på østkysten av USA.
I løpet av de ca 80 årene gruvedriften pågikk, fra 1880-årene til 1960-årene, var innvandrere fra til sammen 46 forskjellige nasjoner registrert som arbeidstagere – deriblant folk fra Norge. Det er vanskelig å si hvor mange av gruvearbeiderne som var norske, men ifølge Kenneth Smemo, var det i 1895 8.500 barn født av norskættede foreldre i Arrowhead-regionen. Han mener at det utover på 1900-tallet var så mange som 10 prosent av alle nordmenn i Minnesota bosatt i Arrowhead-regionen, hvilket ville bety omlag 70.000. Mange av disse hadde andre yrker, men det er i hvert fall på det rene at mange tusen norskamerikanere jobbet i gruvene i Arrowhead-regionen av Minnesota.
Til krigsinnsatsen
Til å bygge skip, kjøretøyer, våpen og ammunisjon til den amerikanske krigsinnsatsen ble det utvunnet mer enn 188 millioner tonn jernmalm fra Minnesotas Iron Range og sendt videre til amerikanske stålverk. Det var en lukrativ virksomhet for noen, mens det var utvilsomt hardt arbeid. I dag er praktisk all gruvevirksomhet avsluttet. Det skjedde i begynnelsen av 1960-årene, da det ble for dyrt å produsere. Det var fortsatt mye jernmalm igjen i fjellet, men det har ikke lønt seg å gjenoppta gruvedriften.
En gruve lengre øst, som ble stengt i 1982, er nylig gjenåpnet, hvilket har gitt en gryende håp hos de mange familier som nå opplever meget høy arbeidsløshet i det nordlige Minnesota.
Hele byen er borte
Et personlig lite minne: I 1967 var jeg i bryllup hos min studiekamerat Lorin Anderson i den lille gruvebyen Keewatin. Byen er i dag praktisk talt borte, bare noen fallferdige hus gjenstår. Jeg kunne ikke se at noen av dem er bebodd.
Lorin fortsatte utdannelsen sin, han er skoleadministrator i en av Sørstatene og ser med sorg på utviklingen på the Iron Range.
Soudan-gruva
En av de største gruvene nær Ely er Soudan-gruva. Men den er åpen bare for turister. Guiden vår er for ung til å ha jobbet i gruva, men han har lært leksa si. Blant annet kan han gi noen nøkkelopplysninger som kan fortelle litt om hvor tøft det var for arbeiderne.
De som jobbet i gruva, som etter hvert flere ble innelukket og strakte nesten en kilometer nedover i fjellet, måtte kjøpe sine egne stearinlys fra butikken som gruveselskapet eide. Arbeiderne gikk flere skift, mange av dem gikk hele døgnet i vinterhalvåret uten å se dagslys. Gruppene som jobbet sammen ble satt sammen slik arbeiderne kom fra forskjellige land med forskjellige språk, slik at de ikke kunne kaste bort tiden med å snakke sammen eller avtale å gå inn i fagforening eller organisere seg på annen måte.
Neste gang: Ely – byen ved enden av veien.
Mens politikerne reorganiserer seg foran valgkampen før valget 4. november, har jeg tatt en tur til gamle tomter – i Minnesota. Jeg har besøkt min gamle studiekamerat Paul Schendel, som har vokst opp i Grand Rapids men er født i den lille byen Ely nord for Duluth.
Også norske innvandrere var med på gruvedriften på Iron Range og andre deler av den østlige spissen av Minnesota, det som også kalles Arrowhead – oppkalt etter en pilspiss på vei østover. I 1890-årene kom mulighetene for jobb i gruvene i tillegg til de tradisjonelle ”norske” yrkene bonde, tømmerhuggere, fiskere og havnearbeidere på nordkysten av Lake Superior.
En glemt del av historien
På mange måter er nordmennene i gruvene i Minnesota en glemt del av norsk immigrasjonshistorie. Mot slutten av 1800-tallet var det svært lite billig jordbruksland igjen i Midt-Vesten, og i den gylne tiden for norsk innvandring til USA fra 1890 til den 1. verdenskrig, reiste mange av dem som ikke fikk kjøpt land eller ble lei av å drive gårdsbruk, til området sør for Lake Superior for hugge tømmer.
I 1991 skrev Kenneth Smemo (i heftet Entrepeneurs and Immigrants utgitt av Iron Range Research Center) at historien om nordmenn i Arrowhead-regionen i Minnesota er praktisk talt uutforsket, med unntak av bruddstykker og ad omveier. Dette er en viktig del av Minnesotas norske historie som det er på høy tid at noen virkelig satte seg inn i.”Smemo siterer imidlertid et verk om den norske immigrasjonen i Minnesota, "They Chose Minnesota” med Carlton Qualey som prosjektleder, som skrev at ”sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kom andre norske innvandrere til det nordlige Minnesota for å arbeide i jerngruvene”.
Gruver på rekke og rad
Området Iron Range inneholdt en rekke gruver på rekke og rad i et 160 kilometer langt og 16 kilometer bredt belte. De første tegn på jernholdning malm ble registrert i 1821. Det var mest interesse for å finne gull, ikke jernmalm, så det tok tid å komme i gang. Minnesota Iron Mining Company ble ikke etablert før i 1975.
I 1880 sto USA midt i sin industrielle revolusjon, og det var behov for jernmalm som kunne bli til stål. Investorer som John Rockefeller, Andrew Carnegie og James Morgan ble interessert. De første arbeidsstyrkene kom i begynnelsen av 1880-årene, først 120 og så 350 mann. De var innvandrere fra forskjellige land, mange av dem fra østeuropeiske land, særlig Slovakia, og fra Finland. De var blitt engasjert på livstidskontrakter.
Jernbane til Two Harbours
Før arbeidet med å grave fram jernmalmen fra de første dagbruddene kunne startet, ble det bygget jernbane. Det ble bygget jernbane fra Soudan-gruva vest for Ely til Two Harbours ved Lake Superior-kysten øst for Duluth, for at jernmalmen skulle kunne blir fraktet til nærmeste havn med tog og derfra på lekter til stålverkene på østkysten av USA.
I løpet av de ca 80 årene gruvedriften pågikk, fra 1880-årene til 1960-årene, var innvandrere fra til sammen 46 forskjellige nasjoner registrert som arbeidstagere – deriblant folk fra Norge. Det er vanskelig å si hvor mange av gruvearbeiderne som var norske, men ifølge Kenneth Smemo, var det i 1895 8.500 barn født av norskættede foreldre i Arrowhead-regionen. Han mener at det utover på 1900-tallet var så mange som 10 prosent av alle nordmenn i Minnesota bosatt i Arrowhead-regionen, hvilket ville bety omlag 70.000. Mange av disse hadde andre yrker, men det er i hvert fall på det rene at mange tusen norskamerikanere jobbet i gruvene i Arrowhead-regionen av Minnesota.
Til krigsinnsatsen
Til å bygge skip, kjøretøyer, våpen og ammunisjon til den amerikanske krigsinnsatsen ble det utvunnet mer enn 188 millioner tonn jernmalm fra Minnesotas Iron Range og sendt videre til amerikanske stålverk. Det var en lukrativ virksomhet for noen, mens det var utvilsomt hardt arbeid. I dag er praktisk all gruvevirksomhet avsluttet. Det skjedde i begynnelsen av 1960-årene, da det ble for dyrt å produsere. Det var fortsatt mye jernmalm igjen i fjellet, men det har ikke lønt seg å gjenoppta gruvedriften.
En gruve lengre øst, som ble stengt i 1982, er nylig gjenåpnet, hvilket har gitt en gryende håp hos de mange familier som nå opplever meget høy arbeidsløshet i det nordlige Minnesota.
Hele byen er borte
Et personlig lite minne: I 1967 var jeg i bryllup hos min studiekamerat Lorin Anderson i den lille gruvebyen Keewatin. Byen er i dag praktisk talt borte, bare noen fallferdige hus gjenstår. Jeg kunne ikke se at noen av dem er bebodd.
Lorin fortsatte utdannelsen sin, han er skoleadministrator i en av Sørstatene og ser med sorg på utviklingen på the Iron Range.
Soudan-gruva
En av de største gruvene nær Ely er Soudan-gruva. Men den er åpen bare for turister. Guiden vår er for ung til å ha jobbet i gruva, men han har lært leksa si. Blant annet kan han gi noen nøkkelopplysninger som kan fortelle litt om hvor tøft det var for arbeiderne.
De som jobbet i gruva, som etter hvert flere ble innelukket og strakte nesten en kilometer nedover i fjellet, måtte kjøpe sine egne stearinlys fra butikken som gruveselskapet eide. Arbeiderne gikk flere skift, mange av dem gikk hele døgnet i vinterhalvåret uten å se dagslys. Gruppene som jobbet sammen ble satt sammen slik arbeiderne kom fra forskjellige land med forskjellige språk, slik at de ikke kunne kaste bort tiden med å snakke sammen eller avtale å gå inn i fagforening eller organisere seg på annen måte.
Neste gang: Ely – byen ved enden av veien.
No comments:
Post a Comment